Bokomtale: Indias Datter

Forfatter: Shilpi Somaya Gowda

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2011

Begge foreldrene til Gowda er fra Mumbai, men selv er hun født og oppvokst i Toronto. Hun er utdannet økonom ved Stanford og bor i California sammen med mann og barn. I 1991 jobbet hun som frivillig ved et barnehjem i India, og fikk der idéen til å skrive Indias Datter, hennes debutroman. (Kilde: Juritzen Forlag)

I Indias Datter møter vi først Kavita og hennes mann Jasu. De bor i Dahanu, en indisk landsby. Her er det ikke populært å få jentebabyer, og da Kavita føder sin første datter sørger Jasu for at hun blir drept. Ikke lenge etter blir Kavita gravid igjen og føder nok en gang en datter. Denne gangen klarer hun å overtale Jasu til å få tilbringe en natt med datteren før han tar henne. Kavita drar til storbyen Bombay og gir datteren, som hun har gitt navnet Usha, som betyr soloppgang, til et barnehjem. Usha, som grunnet en skrivefeil i adopsjonspapirer, nå får navnet Asha, som betyr håp, blir adoptert av et amerikansk ektepar som er leger, Somer og Krishnan. Det vil si, Krishnan er fra India, men har flyttet til USA for å studere og bli lege. Somer kan ikke få barn, og de bestemmer seg for å adoptere.

Videre får vi følge ekteskapet til Kavita og Jasu, som får en sønn og flytter til Bombay for å prøve å skaffe seg et bedre liv. Vi følger parallellt livet til Somer, Krishnan og Asha i USA. Asha vil ikke bli lege, men journalist. Hun søker et stipend og får dra et år til Mumbai (Bombay skifter navn til Mumbai i løpet av 90-tallet). Her bor hun hos sin indiske familie som hun aldri har møtt før. Hun blir godt tatt imot, jobber hos Times, hvor hun får en mentor, og drar for å lete etter sine biologiske foreldre. Men liker hun det hun finner?

Denne boken likte jeg godt. Det er to historier som går parallellt, men som samtidig henger sammen, og til slutt møtes, og til og med nesten møtes underveis. Boken er veldig lettlest, og jeg gjorde den lett unna på to dager. Den dveler ved flere moralske spørsmål, og selv om det blir gjort grusomme og mindre grusomme handlinger av personene i boken, så forstår man allikevel alle sammen. Jeg fikk til og med nesten medfølelse for Jasu på slutten, selv om han fikk sin datter drept.

En annen person som overrasket meg var Asha. Fy fader for en drittunge, tenkte jeg i starten og langt utover i boken. Selv om det må være frustrerende å ikke vite ordentlig hvor man kommer fra, så får det da være måte på utakknemlighet. Heldigvis overrasket hun meg positivt på slutten. Denne boken anbefales!