Bokomtale: To kill a mockingbird

Omsider har jeg lest ferdig To kill a mockingbird, en måned etter jeg egentlig hadde tenkt å lese den ferdig. Jeg ble faktisk ferdig med den på tirsdag, men jeg har ikke klart å skrive noen omtale om den enda. Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle skrive. Så jeg måtte tenke litt på det. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg skal skrive. Ikke fordi det er en dårlig bok, tvert imot, den er veldig bra, og noe jeg egentlig syns alle burde lese. Men det er en slik bok, en du ikke helt vet hva du skal skrive om etterpå. Har noen andre følt det sånn etter å ha lest en bok? Eller er det bare meg? Uansett. Jeg prøver meg på en omtale.

to kill a mockingbirdForfatter: Harper Lee
Utgitt: 1960 (min utgave er utgitt i 2006)
Forlag: Opprinnelig William Heinemann Ltd (min utgave er utgitt av Arrow Books)

I boken møter vi Atticus Finch, en advokat som har fått i oppdrag å forsvare en svart mann som er uskyldig anklaget for å ha voldtatt en hvit jente. Historien er fortalt gjennom hans datters øyne, Scout Finch. Vi får gjennom henne følge et barns syn på historien, som jeg synes gir en bra og litt annerledes fremstilling av historien enn vi ville fått gjennom en voksen person sine øyne.

«Shoot all the bluejays you want, if you can hit ’em, but remember, it’s a sin to kill a mockingbird».

A lawyer’s advice to his children as he defends the real mockingbird of this enchanting classic – a black man charged with the rape of a white girl.

Through the young eyes of Scout and Jem Finch, Harper Lee explores with exuberant humour the irrationality of adult attitudes to race and class in the Deep South of the thirties.

The conscience of a town steeped in prejudice, violence and hypocrisy is pricked by the stamina of one man’s struggle for justice.

But the weight of history will only tolerate so much…

Ovenstående er det vi kan lese på baksiden av boken. Og det er en veldig god beskrivelse av akkurat det boken handler om. En av tingene jeg merket meg med boken, er at jeg liker måten Atticus oppdrar sine barn på, som alenepappa og med assistanse fra hushjelpen sin, Calpurnia. Han driver en intelligent form for barneoppdragelse.

Ganske tidlig i boken fant jeg et av mine favorittsitater av alle tider. Det er noe Scout sier, etter at hun har begynt i første klasse og får beskjed av læreren sin, Miss Caroline at hun ikke får lov å lese. Scout kan allerede lese, hun har lært det av delvis av sin far og delvis av seg selv, men Miss Caroline mener at barn ikke skal kunne lese før de begynner på skolen, og forteller at faren hennes har lært henne feil og hun må slutte å høre på ham. Scout sier følgende, til seg selv og leseren:

Until I feared I would lose it, I never loved to read. One does not love breathing.

I smeltet inni meg når jeg leste det altså. Så jeg har ikke så mye annet å si, enn: Har du ikke lest To kill a mocingbird? Det er bare å sette igang. Dette er en som alle burde lese en gang i livet 🙂

 

4 thoughts on “Bokomtale: To kill a mockingbird

  1. Tilbaketråkk: Top ten tuesday: Books read in 2013 | Lesehesten

  2. Tilbaketråkk: 2013 – en oppsummering | Lesehesten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s