Bokomtale: De usynlige

de usynligeForfatter: Roy Jacobsen
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Kilde: Lånt på biblioteket

De usynlige møter vi familien som bor på Barrøy på Helgelandskysten. Handlingen utspiller seg på starten av 1900-tallet. Her bor lille Ingrid med far og mor, Hans og Maria Barrøy. Hans’ søster Barbro, som er tilbakestående, bor også her. Og deres far, Martin.

Ingrid er tre år når boken starter og vi får følge henne gjennom oppveksten. Det er harde kår, men familien klarer seg gjennom fiske, noe jordbruk og at Hans drar til Lofoten og arbeider sammen med broren, Erling, hver vinter. Ingrid må lære mye, både mannfolk- og kvinnfolkarbeid. Etterhvert kommer det flere til på øya, mens noen forlater den for alltid.

Barbro blir gravid med en svensk arbeider som er på gården en periode og får sønnen Lars. Ingrid drar avgårde for å tjene hos en rik familie der faren stikker av og moren like etter. Hun blir sittende igjen med de to barna deres, Felix og Suzanne, som hun til slutt tar med tilbake til Barrøy. Bestefar Martin dør og det gjør far Hans også og pluselig er Ingrid blitt bestyrer på øya og mor til to unger som ikke er hennes allerede før hun er blitt myndig. Hvordan skal dette gå?

Jeg skal være ærlig, jeg trodde faktisk ikke at jeg likte denne boka. Men så satte jeg meg ned for å skrev en liste med for og imot, og plutselig gikk det opp for meg at for-siden var lang og mot-siden kun inneholdt et punkt. Så jeg ombestemte meg, og fant ut at jeg likte boka allikevel. Det ene punktet mot, er at jeg ikke helt forstår hvem fortelleren er. Historien er liksom fortalt i tredje person, samtidig som jeg noen ganger får inntrykk av at alle personene forteller litt hver, men til slutt ender jeg opp med at Ingrid er fortelleren, selv om jeg ikke er sikker. Kanskje det bare er forfatteren som er genial som klarer å skrive sånn, og at jeg ikke henger helt med?

Men det er så mye som teller for i denne boka. For det første er det en fryktelig fin historie. Den er utrolig fortlest, altså at man blir slukt inn i den og spiser sidene som om det var melkesjokolade i godteskåla på en lørdag. Jeg brukte to dager på den, men hadde det ikke vært for at jeg måtte på skole og jobb, kunne jeg lett lest den på en dag.

Også er det så fint språk. Forfatteren bruker flotte beskrivelser og det er lett å leve seg inn i og se for seg hvordan ting er. Jeg synes også det er fryktelig spennende å lese om hvordan folk levde før. Og her synes jeg Jacobsen treffer spikeren midt på hodet.

Dette er første bok jeg leser av forfatteren, men jeg har allerede ført Seierherrene opp på leselisten min og man skal ikke se bort ifra at det blir enda flere.

De usynlige fortjener all rosen den har fått av media og andre bokbloggere og anbefales på det varmeste.

Noen andre bokbloggere som har blogget om denne boken: Beathe’s Bokhylle, Lattermilds Bokblogg, Rose-Maries litteratur- og filmblogg, Hysj! Lesing pågår, Bentebing’s Weblog.

8 thoughts on “Bokomtale: De usynlige

  1. Flott omtale! Det er vel ikke noe genialt med å skrive sånn at leseren ikke henger helt med? Jeg har lest noen sånne bøker før, at jeg hele tiden sitter å ikke får helt fatt på hva det dreier seg om. Litt irriterende, men jeg håper alltid at ting skal løse seg mot slutten. Bra du ikke tok skrekken. Jeg er herved advart, og fører den opp på leselisten min 🙂

  2. Tilbaketråkk: November – en oppsummering | Lesehesten

  3. Tilbaketråkk: Roy Jacobsen: De usynlige | Karis bokprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s