Bokomtale: Allegiant

Wow… Det er ganske nøyaktig en halv time siden jeg leste siste setning i Allegiant og det er fremdeles det mest beskrivende ordet jeg klarer å komme opp med. «Wow.» Det er ikke mange bøker som får frem tårene mine, og her måtte jeg virkelig kjempe hardt, og allikevel kom det noen gjennom. Så altså: Wow.

AllegiantForfatter: Veronica Roth
Utgitt: 2013
Forlag: HaprerCollins e-books
Kilde: Kjøpt og les på iPad

Allegiant er tredje bok i Divergenttriologien. Den starter, som forventet, hvor siste bok slapp. Evelyn, moren til Tobias, har akkurat kuppet makten, og Tris og vennene hennes er innesperret på celler til de kan avhøres og få sin dom. De blir, etter å ha offentliggjort videoen til Edith Prior i slutten av forrige bok, regnet som svikere. Heldigvis er Tris i stand til å motstå sannhetsserumet og får alle løslatt. Både Tris og Tobias blir med i gruppen som kaller seg Allegiant, som vil kjempe mot det nye regimet. Og en av tingene de må gjøre er å komme seg ut av byen. De aner ikke hva som venter dem. Og det er langt i fra det de kunne tenke seg.

I starten av boka synes jeg det var en del stillstand, ikke så mye action som det har vært i de andre bøkene. Men det faller seg naturlig i forhold til hvor i historien vi befinner oss, og det er allikevel interessant å lese. Flere moralske spørsmål blir tatt opp og får leseren til å tenke, får i hvert fall meg til å tenke, hvilken side ville jeg valgt? Hva ville jeg trodd og tenkt om jeg var i tilsvarende situasjon? Jeg liker å tro at jeg ville valgt det rette.

Roth bruker et par fantastiske metaforer i boken som jeg bare måtte notere ned underveis (og nå er jo heldigvis superlett på en iPad hvor du kan markere tekst du vil se på senere), som for eksempel denne:

I press the memory away as if stuffing it into a drawer that is too small for it.

Jeg liker også Zoe sin beskrivelse av hvordan hun ser fontenen, som også viser til hennes oppfatning av arbeidet regjeringen driver med for å rette på genetiske feil:

«That’s one way of looking at it. I prefer to look at it another way – which is that if they are persistent enough, even tiny drops of water, over time, can change the rock forever. And it will never change back.»

I de to første bøkene er det Tris som er fortelleren. Men i denne boken bytter Tris og Tobias på å være fortelleren, noe som jeg synes gir en spennende vri på historien. Det var et overraskelsesmoment, litt vanskelig å komme på i starten når det var Tobias som fortalte og når det var Tris, men jeg kom veldig fort inn i det og synes det var et fint virkemiddel.

Alt i alt er boken en verdig avslutning på triologien. Den gjorde helt klart inntrykk, selv om jeg må innrømme at jeg kanskje ikke er helt enig i slutten og samtidig er det. Og jeg må si, hele triologien er virkelig verdt å lese.

One thought on “Bokomtale: Allegiant

  1. Tilbaketråkk: Desember – en oppsummering | Lesehesten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s