Bokomtale: Sønnen

sønnenForfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Kilde: Hardcover, kjøpt, 511 sider

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen visker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far sto sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.

Men en dag endrer et skriftemål alt. (Fra bokens bakside).

Dette var en bra bok. Jeg liker at vi får se historien fra så mange personer sin synsvinkel. Noe av det aller beste med måten Nesbø skriver på her synes jeg er at historien aldri fortelles fra Sonny sin synsvinkel. Jeg oppfatter allikevel ham som hovedpersonen i boken, men vi får kun vite ting om ham gjennom hva andre tenker. En helt genial måte å skrive på.

En annen ting er måten han klarer å fremstille Sonny på. Vi får gjennom alle andres skildring av ham medfølelse med ham og vi vet at han er en bra person. Samtidig så skjønner vi jo at han begår groteske mord. Men det gjør liksom ingenting, han er en ok fyr allikevel. Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke synes han er fæl, er at når han begår disse mordene, får vi lese det gjennom noen andre sine øyne og navnet på Sonny blir aldri brukt. Dette gir en form for avstand til det som liksom gjør at det er greit.

Nesbø hiver også inn noen geniale metaforer innimellom. Hør bare på denne som Simon tenker etter at han blir servert noe som ligner en manet på en japansk resturant:

På Tjuvholmen var vel vanlig, streit sushi blitt det pizzaen var for den øvre middelklassen.

Eller denne litt mer groteske skildringen:

«Han hadde visstnok en enegget tvillingbror. Da han var elleve år, drømte han to netter på rad at han drepte broren sin. Og han tenkte som så at siden de var eneggede, var det logisk å anta at broren hadde hatt samme drømmen. Dermed var det bare et spørsmål om å komme den andre i forkjøpet.»

Når man kommer mot slutten av boka skjønner man at det ligger enda mer bak denne skildringen enn man tror, men nå skal ikke jeg røpe for mye. Det skal du få finne utav selv, for jeg kan absolutt anbefale å lese denne boken som årets påskekrim!

5 thoughts on “Bokomtale: Sønnen

  1. Tilbaketråkk: April – en oppsummering | Lesehesten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s