Bokomtale: New York-bekjennelser

new york-bekjennelserForfatter: Emma Chase
Oversetter: Embla Skjong Bjørnerem
Originaltittel: Tangled
Utgitt: 2014
Forlag: Bastion
Kilde: Leseeksemplar, 265 sider

Drew Evans er forelsket. Hodestups forelsket. Fyren som har alt. Jobben, pengene, utseendet. Fyren som ikke tror på å bli kjent med damer, men pløyer over en ny en hver eneste lørdag. Han har forelsket seg, for første gang i sitt liv. Men hun vil ikke ha ham. Hun har tatt hjertet hans og kjørt over det med en dampveivals. Han kaller det å ha influensa. I en uke har han stengt seg inne i den toppmoderne leiligheten sin, og der har han tenkt å bli. Heldigvis har han en søster som vet å banke vett inn i skallen på ham.

Denne boken var akkurat det jeg trengte nå. Jeg har hatt en stresset eksamensperiode hvor jeg i tillegg var syk i siste oppkjøringen. Jeg trengte virkelig bare å koble av. Heldigvis hadde jeg New York-bekjennelser liggende på vent. Akkurat min type bok. Man blir kastet rett inn i handlingen og derfra er det fullt kjør fra start til ende, ingen gåing rundt grøten. Boken er skrevet i et sarkastisk tonefall som passer meg perfekt. Og for å ikke glemme – handlingen finner sted i New York.

Vanligvis liker jeg ikke bøker som er skrevet i humoristisk stil – jeg har konkludert med at det må være fordi det er noe galt med meg, jeg har rar humor. Men denne boken er jo skrevet med et humoristisk tonefall (eller, sarkastisk er vel det rette ordet, ja) og jeg digger den. Dette stusset jeg litt over. Men så fant jeg svaret. Den er skrevet fra en mann sitt perspektiv. Det er Drew Evans selv som er fortellerstemmen. Og konklusjonen må da bli at jeg er halvveis mann. Riktignok kvinne på papiret, men jeg kan ikke multitaske og jeg liker ikke å shoppe. Så mentalt må jeg være halvveis mann. Uansett – jeg elsker språket denne boken er skrevet med.

Har du noen gang lagt merke til at de verste sykdommene i historien har en slags lyrisk klang? Ord som malaria, kolera, dysenteri. Tror du de gjør det med vilje? For å gi deg en mulighet til å si på en pen måte at du føler deg som noe som kom ut av ræva på hunden din?

Sitatet ovenfor møter deg på slutten av første side. Og jeg lo. Jeg ler aldri når jeg leser bøker. Godt tegn. Og språket er lett å lese. Du får hele tiden små «cliffhangers» i form av «vent litt nå», «husk dette», «fikk du med deg det?», som gjør at du bare må lese litt til. Kapitlene er også akkurat passe lange. Jeg tror det er et ondskapsfullt triks – det er så lett å lese et til at du bare må, og plutselig har pizzaen i ovnen brent seg. Apropos mat, jeg kan ikke lage mat, altså, jeg er mann, for det kan ikke Drew heller:

Jeg hadde egentlig tenkt å lage strawberry shortkake til dessert. Men jeg skal spare deg for hvordan den ble. Jeg tror ikke engang Matthew ville ha spist den. Når Martha sier at du skal røre hele tiden, så kødder hun ikke.

Forfatteren har et smart triks oppi ermet som hun tar frem innimellom. Hun refererer til en annen bok eller film for å beskrive det hun vil frem til:

Har du noen gang sett En Julefortelling? Selvfølgelig har du det – en eller annen filmversjon går på en eller annen kanal hver eneste dag før jul. Du vet når Fortidens ånd tar Scrooge med tilbake i tid til da han var ung og lykkelig? Og han hadde den sjefen, Fezziwig, den feite fyren som holdt svære fester? Jepp, den fyren. Det er faren min.

For leseren som kjenner til Charles Dickens’ En Julefortelling, er det ingen tvil om hva forfatteren vil frem til. Men kjenner du ikke til den, forstår du fremdeles hva forfatteren vil frem til. Vi får flere slike referanser i løpet av boken, blant annet til Sherlock Holmes og filmen Pretty Woman. Det er et virkemiddel jeg ikke har vært borti før. Men jeg liker det, og synes det er ganske genialt.

Også må jeg bare hive på et av sitatene jeg likte aller best i boken, Twilight-fans vil ta den:

Edward Cullen kan ha den idiotiske heroinen sin – han kan ta en overdose av den. Kate er mitt eget personlige merke med Viagra.

Hadde en mann sagt det til meg (jeg er Twilight-fan og vet nøyaktig hva disse setningene betyr) så hadde jeg vært hans for evig og alltid – for å si det sånn.

Så altså, for å opppsummere. New York-bekjennelser er en lettlestbok som river deg med fra start og holder deg der til slutt. Den inneholder selvsagt også juicy erotiske scener, men i tillegg (og i motsetning til mange andre bøker i sin sjanger) har den også en sjel, en historie, som er mer interessant enn «hvor skal vi gjøre det neste gang?». Bør leses!

 

Denne boken er et leseeksemplar fra Bastion Forlag. Ved å skrive denne omtalen deltar jeg også i en konkurranse om å vinne et reisegavekort, men jeg vil understreke at dette ikke påvirker min oppfatning av boken.

7 thoughts on “Bokomtale: New York-bekjennelser

  1. Flott omtale! Jeg likte også denne boken og den var litt annerledes enn de andre «erotiske» bøkene jeg leser i ( ikke at det er SÅÅÅÅ mange da..) Likte godt at forfatteren snakket direkte til meg som leser, så denne serien skal jeg få med meg. Ønsker deg en fin helg:-)

    • Takk 🙂 Jeg likte også det at forfatteren snakket direkte til meg – og at det er en mann som er fortellerstemme 🙂 Skal absolutt få med meg de neste bøkene i serien!

  2. Tilbaketråkk: Mai og juni – en oppsummering | Lesehesten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s