Bokomtale: Sønnen

sønnenForfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Kilde: Hardcover, kjøpt, 511 sider

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen visker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far sto sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.

Men en dag endrer et skriftemål alt. (Fra bokens bakside).

Dette var en bra bok. Jeg liker at vi får se historien fra så mange personer sin synsvinkel. Noe av det aller beste med måten Nesbø skriver på her synes jeg er at historien aldri fortelles fra Sonny sin synsvinkel. Jeg oppfatter allikevel ham som hovedpersonen i boken, men vi får kun vite ting om ham gjennom hva andre tenker. En helt genial måte å skrive på.

En annen ting er måten han klarer å fremstille Sonny på. Vi får gjennom alle andres skildring av ham medfølelse med ham og vi vet at han er en bra person. Samtidig så skjønner vi jo at han begår groteske mord. Men det gjør liksom ingenting, han er en ok fyr allikevel. Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke synes han er fæl, er at når han begår disse mordene, får vi lese det gjennom noen andre sine øyne og navnet på Sonny blir aldri brukt. Dette gir en form for avstand til det som liksom gjør at det er greit.

Nesbø hiver også inn noen geniale metaforer innimellom. Hør bare på denne som Simon tenker etter at han blir servert noe som ligner en manet på en japansk resturant:

På Tjuvholmen var vel vanlig, streit sushi blitt det pizzaen var for den øvre middelklassen.

Eller denne litt mer groteske skildringen:

«Han hadde visstnok en enegget tvillingbror. Da han var elleve år, drømte han to netter på rad at han drepte broren sin. Og han tenkte som så at siden de var eneggede, var det logisk å anta at broren hadde hatt samme drømmen. Dermed var det bare et spørsmål om å komme den andre i forkjøpet.»

Når man kommer mot slutten av boka skjønner man at det ligger enda mer bak denne skildringen enn man tror, men nå skal ikke jeg røpe for mye. Det skal du få finne utav selv, for jeg kan absolutt anbefale å lese denne boken som årets påskekrim!

Boken på vent #28 – påskespesial

Hver tirsdag arrangerer Beathe Boken på vent. Her kan du lage et innlegg om en bok du har liggende som du har tenkt å lese. Dette er en super måte å oppdage nye bøker på!

marekorsHer om dagen drev jeg litt research for å finne ut hvorfor «alle» nordmenn leser krim i påsken, og bestemte meg igrunnen for at denne påsken skal også jeg lese krim. Det er jo en flott, norsk tradisjon, som jeg gjerne vil være med å opprettholde.

Så i ukens utgave av Boken på vent tenkte jeg å presentere alle bøkene jeg har lyst å komme meg gjennom i løpet av påskeferien:

Først ut blir nok Marekors. Det er den femte Harry Hole-boken. Akkurat nå leser jeg Sønnen, som er Jo Nesbøs helt flunkende nye bok, og jeg liker meg bare bedre og bedre i skrivestilen hans. Så nå gleder jeg meg til å fortsette på Harry Hole-serien.

«Thriller» står det på fremsiden av den neste boken ut. Og selv om forlaget omtaler boken som en krimbok, ble jeg jammen litt usikker. Et raskt googlesøk (begynner jo å bli så god på det nå) kunne derimot fortelle meg at thriller hører inn under sjangeren kriminallitteratur, så da var saken løst. Boken det er snakk om er Mapuche, skrevet av Caryl Férey, oversatt til norsk av Thomas Lundbo og utgitt av Aschehoug tidligere i år. På bokens bakside kan man lese følgende:

mapuche

Et menneske blir lempet ut i havet fra et helikopter. En prostituert transvestitt blir funnet drept i en bortgjemt avkrok av Buenos Aires havnekvarter. Her selger både kvinner og menn seg for noen pesos, for å overleve. Det er hverdagskost at folk blir drept. Få bryr seg.
Men det gjør Jana Wenchwn. Hun er billedhogger og Mapuche-indianer og har opplevd at folket hennes er blitt både fordrevet og forfulgt. Jana har dessuten selv måttet selge sin kropp i byens bakgater for å overleve. Hun tar kontakt med Ruben Calderon som opplevde at både far og datter forsvant i diktaturets torturkamre. Selv slapp han ut og har i stillhet bygd seg opp som privatdetektiv. Sammen med mødrene på Mai-plassen jakter han på «forsvunne» opposisjonelle og tidligere bødler.
Snart viser det seg at saken har røtter tilbake til militærdiktaturets tid. Og demokratiets ferniss kan være tynt, selv etter 30 år. De gamle aktørene har fortsatt mye å skjule og midlene de er villige til å bruke, står ikke tilbake for fortidens metoder.

Også er det klart at jeg må lese litt mer Sherlock Holmes. Jeg har fått meg en stor, flott og lærinnbundet samleutgave av alt Sir Arthur Conan Doyle skrev om Sherlock Holmes, og neste ut der er The Sign of the Four. Goodreads har følgende å si om boken:

the sign of the fourSeveral years after the mysterious disappearance of her father, Mary Morstan discovers an advertisement in a local paper requesting her own address. Her employer advises her to reveal it, and when she does she receives a valuable pearl by post. Presented with these facts and little else, Sherlock Holmes and Dr. Watson must unravel a mystery involving stolen treasure, political rebellion, India, and a pact made by four convicts, in Arthur Conan Doyle s second Sherlock Holmes novel.

Så som du ser over gleder jeg meg virkelig til påskeferien. Gode bøker i solveggen på hytta må jo være noe av det beste som finns!

Hva er dine lesetips til krim i påsken?

 

 

Hvorfor leser man krim i påsken?

Påsken er høytid for krim. Alle bokhandlerne kjører salg på krimbøker rett før påskeferien og mange forlag velger tiden rett før påske til å lansere nye krimbøker. Alle som leser – og de som vanligvis ikke leser – har med seg minst en krimbok når de drar på hytta i påskeferien. Men hvorfor? Hvorfor er det nærmest obligatorisk å lese krim i påsken?

Dette særnorske fenomenet satt jeg og grublet på her en dag. Det er jo litt rart. Enten man er krimentusiast eller ikke så skal plutselig alle lese krim i påsken. Jeg kunne ikke finne en logisk forklaring på dette og ble naturligvis bare mer og mer nysgjerrig jo mer jeg tenkte på det. Og i disse teknologiske tider – et enkelt googlesøk ga meg svaret.

Tradisjonen med påskekrim går ifølge NRK Super helt tilbake til 1923, da Nordahl Grieg og Niels Lie ga ut boken Bergenstoget plyndret i natt rett før påske. Aftenposten kjørte en stor annonse for boken, men denne så ut som en ekte avvisoverskrift og mange trodde at toget virkelig var blitt plyndret. Aftenposten ble naturligvis nedringt av fortvilede mennesker og måtte forklare at det bare var en annonse. Og med det var tradisjonen om krim i påsken startet.

Det var Gyldendal som ga ut denne boken og den solgte så godt at året etter satset også Aschehoug på å gi ut krim rett før påske (Kilde: StudentTorget). Flere ting er også med på å forsterke denne særnorske tradisjonen. Siden 1972 har Rivertonprisen blitt utdelt rundt påsketider og Tine Melk har trykket påskekrim på melkekartongene sine siden 1997. Tv-kanalene har hevet seg på og sender krimserier i påsken og aviser og magasiner er proppet fulle av små og store påskenøtter (Kilde: Adresseavisen).

Selv har jeg ikke hatt for vane å lese krim i påsken. Jeg har vel helt ærlig tenkt at «æsj, så teit, hvorfor skal jeg følge strømmen og gjøre som alle andre?». Men nå, etter å ha drevet litt research og funnet ut hvorfor og hvordan det har blitt sånn. Og at dette er en tradisjon som er typisk for Norge (Sverige har for eksempel prøvd å innføre konseptet påskekrim – uten hell, adressa.no), så har jeg bestemt meg for at dette er en tradisjon jeg vil være med å opprettholde. Og jeg kommer absolutt til å ta med meg både tre og fire krimbøker opp på påskefjellet i år.

Leser du krim i påsken? Eller har du tenkt å begynne nå? Hva skal du lese?