Bokomtale: Flink pike

20130721-094110.jpgForfatter: Gillian Flynn

Forlag: Font

Utgitt: 2013

Fra baksiden av boken:

Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du blir elsket av? Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femte bryllupsdag, da kona Amy plutselig blir sporløst borte. Politiet mistenker – nærmest av gammel vane – ektemannen. De undersøker datamaskinen hans og finner spor av suspekte søk, og venner av Amy forteller at hun den siste tiden har vært redd for ham og holdte flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig, men kan ikke forklare stadige løgner og mistenkelige utflukter. Og hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans, den forhøyede livsforsikringen og … hvor er det blitt av Amy?

Første halvdel av boken likte jeg kjempegodt! Dette er en psykologisk thriller skrevet på en utrolig bra måte. Annet hvert kapittel er det ektemannen Nick som forteller, og vi får historien i nåtid, fra den dagen Amy forsvinner. Og annet hvert kapittel er Amys dagboknotater, hvor vi får inntrykk av hvordan Amy er (var?) som person. Forfatteren lar det ikke være noen tvil om hvem dette ekteparet er som personer, og jeg blir nesten like overbevist som politiet på at Nick har drept Amy, men bare nesten. Utrolig godt skrevet.

Også kommer andre halvdel. Den starter med et aha! bam!, og alt du har trodd til nå snus på hodet. Du tenker «åja, selvfølgelig, hvorfor så jeg ikke den komme?». Her er også annet hvert kapittel fortalt av ektemann og kone, men når får vi også Amy sin fortellerstemme i nåtid. Men dessverre er siste halvdel av boken litt treg, og det går tregere og tregere før det trekker ut i en slutt som jeg syns var helt på trynet. Æsj! Og det gjør at – selv om boken så vidt jeg kan se bare har fått terningkast seks og mye av den tross alt var fryktelig godt skrevet – jeg ikke vil anbefale å ta deg tid til å lese denne. Når jeg begynte på boken tenkte jeg at jeg selvfølgelig skulle lese de andre bøkene til Flynn også, men det må jeg jammen revurdere nå.

 

Bokomtale: Flaggermusmannen

Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 1997
Priser: Rivertonprisen (1997) og Glassnøkkelen (1998)

Om forfatteren
Jo Nesbø er født og oppvokst i Molde. Han er forfatter, musiker, siviløkonom og finansanalytiker. I sine yngre dager ville han helst bli fotballspiller, og sytten år gammel spilte han for Molde Fotballklubb. Fotballdrømmen gikk dermed i grus da han ødela ligamentene i knærne sine. Karakterene han fikk på skolen var dårlige nok til at en rekke karriereveier var stengt. Da dro Nesbø i militæret, opp til Nord-Norge, og ble der de tre neste årene. Siden fullførte han videregående med toppkarakterer og begynte på Norges Handelshøyskole i Bergen.

På NHH ble han med i et band og senere, da han flyttet til Oslo, utviklet musikkinteressen seg til suksesshistorien med Di derre. Etter noen år ble det derimot for mye, med både dagjobb som aksjemegler og konserter om kveldene, så Nesbø tok seg en seks måneders ferie, pakket kofferten og dro til Australia. Han tok med seg datamaskinen sin, for han hadde fått forespørsel fra et forlag om å skrive en bok om bandet sitt, hvilket gjorde at Nesbø innså at han var klar for å skrive sin første roman.

Flyturen til Australia tar 30 timer, og i løpet av den tenkte Nesbø ut et plot. Da han kom til hotellet i Sydney begynte han å skrive om en fyr som het Harry, nettopp hadde landet i Sydney og bodde på samme hotell som ham.

Nesbø sendte manuskriptet inn til forlaget unner et pseudonym, for at han ikke skulle bli publisert bare fordi han var popstjerne. Manuskriptet hans ble likevel godkjent og i 1997 ble Flaggermusmannen utgitt. Litt morsomt er det at når han møtte opp på forlaget og forklarte hvorfor han hadde brukt et pseudonym, så var det ingen av dem som hadde hørt om Jo Nesbø.

Flaggermusmannen ble stor suksess, og vant både Rivertonprisen i 1997 og Glassnøkkelen i 1998. Senere har Nesbø skrevet enda ni bøker om Harry Hole. Kilde for biografi: jonesbo.com.

20130713-114204.jpg

Om boken
I Flaggermusmannen treffer vi Harry Hole som akkurat har landet i Sydney etter en 30 timers flytur fra Oslo. Han er sendt ned for å bistå i etterforskningen av drapet på norske Ingrid Holter. Han blir satt sammen med etterforsker Andrew Kensington, som har meldt seg frivillig til saken og å jobbe med utlendingen. Etterhvert skjønner Harry at Andrew vet hvem som er morderen, men ikke kan si det, og heller prøver å få Harry til å skjønne det selv. Utfallet blir ikke helt som planlagt da hovedmistenkte Otto Rechtnagel blir drept rett foran øynene politiet, og Andrew blir funnet død i Rechtnagels leilighet senere samme kveld.

Min mening
Jeg syns boken er godt skrevet, jeg trodde det var flere personer som var morderen mens jeg leste, også viste det seg at det ikke var sånn allikevel, og Nesbø klarte å bevare spenningen helt til slutten. Vi får også vite mye om Harry sin bakgrunn, som jeg tror kommer til å være en bra ting å ha i bakhodet når jeg leser de andre bøkene. Jeg har i hvert fall hørt at flere av de som har lest bøkene på engelsk syns det er dumt at Flaggermusmannen ikke var den første som ble gitt ut på engelsk. Jeg liker også historiene vi får om aboriginerenes bakgrunn, og fortellingene de har. Boken anbefales.

Bokomtale: Kunsten å være kvinne

Foto: gyldendal.no

Foto: gyldendal.no

Forfatter: Caitlin Moran

Forlag: Gyldendal

Utgivelsesår: 2012 (i Norge)

Caitlin Moran er ei kul dame. Jeg liker henne.

15 år gammel, i 1990, hadde hun ingen venner, og hadde dermed mer enn nok tid til å skrive sin første roman, The Cronicles of Narmo. 16 år gammel begynte hun å jobbe i et musikkmagasin, Melody Maker. 18 år gammel var hun programleder for et nattlig radiopogram, for deretter å jobbe 18 år for The Times. (Kilde: http://www.how-tobeawoman.com/index.php)

Kunsten å være kvinne er delvis en selvbiografi, delvis kamprop. I humoristisk ånd går Moran løs på typiske kvinnelige sopørsmål. Vi følger henne gjennom en slitsom oppvekst, på jobben, i senga, på strippeklubb, gjennom mer eller mindre vellykkede forhold, frem til morsrollen og livet som frustrert frue. (Kilde: Baksiden av boken)

I 2011 fikk hun flere priser for boken: Galaxy Book of the Year 2011, Galaxy Popular Non-Fiction Award, Irish Book Award (RTE Listeners Choice), British Society of Newspapers – Columnist of the Year og Cosmo Ultimate Writer of the Year. (Kilde: http://www.how-tobeawoman.com/index.php)

Jeg likte ikke boken, det skal jeg være ærlig å si. Det er sannsynligvis noe galt med meg, men jeg likte den altså ikke. Joda, den har absolutt sine høydepunkt, og jeg lo til og med høyt noen ganger. Men på generell basis syns jeg den var tung å komme gjennom og et ork å lese ferdig. Den var ikke helt hva jeg hadde ventet meg, og etter alle de strålende kritikkene, var forventningen stor. Men en ting positiv ting jeg vil nevne, er at jeg syns det står enormt stor respekt av at hun skriver om sin egen abort. Bortsett fra det, og noen andre gode punkter i boken, så er jeg bare glad jeg er ferdig med den egentlig. Nå går den tilbake i bokhyllen, og der blir den.

En smakebit på søndag: Kunsten å være kvinne

Selv om Flukten fra virkeligheten ikke arrangerer en smakebit på søndag-spalten idag, så tenkte jeg at jeg skulle legge ut en smakebit her likevel. Jeg ble ferdig med Doña Maria på fredag, og begynte straks på Kunsten å være kvinne av Caitlin Moran. Dette utdraget er fra første kapittel, Verdens verste fødselsdag:

Jeg kommer hjem og setter meg til å gråte på trappen utenfor. Huset er oppriktig talt for fullt av folk til å gråte inne. Jeg har grått inne før – og forsøkt å forklare en av de andre, mellom hikstene, hvorfor jeg gråter, men har bare kommet halvveis før neste mann så kommer inn og må høre historien fra begynnelsen av, og før jeg vet ordet av det, har jeg fortalt den verste delen seks ganger og blitt så hysterisk at jeg har fått hikke for resten av dagen.

Foto: gyldendal.no

Foto: gyldendal.no

 

Bokomtale: Doña Maria

dona mariaForfatter: Cecilia Samartin

Forlag: Juritzen

Utgivelsesår: 2012

Dette er Samartins sjette bok, og den andre som handler om Cuba, hennes hjemland. I boken møter vi Doña Maria, som er en eldre kvinne på rundt 80 år. Hun bor på et rom i det huset hun har vokst opp i og alltid bodd i. Før revolusjonen var huset stort og praktfullt, og hun vokste opp der i en fin familie. Huset er fremdeles stort, men etter at staten gjorde krav på eiendommen er det blitt falleferdig og delt inn i flere leiligheter hvor det bor mange familier. Maria har fått lov å bli boende på det som en gang var hennes foreldre sitt rom.

Søndag er høydepunktet i Maria sitt liv. Da kommer nemlig niesen, Sophie, på besøk, og tar henne med ut på rusletur, og som oftest dra de å spiser lunsj på restauranten, Los Abuelos. Sophie forteller stadig vekk om hennes far, Marias nevø, som hun har oppfostret som sin egen sønn, Ernesto sine reiser. Han er utdannet lege, men er blitt fengslet for opprør mot revolusjonen. Dette vet ikke Maria, etter Ernestos eget ønske, og Sophie forteller derfor at han er på lange utenlandsreiser i legeyrket.

Vi møter også Sophie sin mor, som også kjemper mot revolusjonen, og etter hvert starter foreningen Kvinnene i hvitt, eller Las Damas de Blanco. De marsjerer hver søndag og sier de vil fortsette å gjøre det, til deres menn og sønner, som er fengslet uten å ha gjort noe galt blir løslatt. Det er flere kapitler om Ernesto i fengselet, og vi for innblikk i hvor grusomt det er der.

Det eneste Sophie ønsker, er å komme seg bort fra Cuba, noe som selvsagt er nærmest umulig. Men hun møter en student som er på utveksling fra Spania, som er meget forelsket i henne. Selv om hun ikke gjengjelder følelsene, liker hun livet i overklassen, og ser han som en mulighet til å komme seg vekk fra Cuba.

Denne boken likte jeg veldig, veldig godt. Det er uten tvil den beste boken til Samartin så langt. Selv om historien er oppdiktet, er den basert på virkelige hendelser, og hun beskriver miljøet, revolusjonen og opprøret mot den, og forskjellige tanker og holdninger på en virkelig bra måte. Det var vanskelig å ikke sluke boken. Ble veldig betenkt av å lese den, og sitter med mange ettertanker her nå.

Har du enda ikke lest Dona Maria? Løp og kjøp!

Boken på vent #1

Hiver meg på den ukentlige «boken på vent», som Beathes Bokhylle har satt igang.

Kunsten å være kvinne, skrevet av Caitlin Moran, er en bok jeg har hatt lyst å lese lenge. Kjøpte den i bursdagsgave til min mor i fjor, og nå har jeg vært i bokhyllen hennes og knabbet den. Skal lese den i løpet at sommeren tenkte jeg.

Foto: gyldendal.no

Foto: gyldendal.no

Fra baksiden av boken:

Det har aldri vært bedre å være kvinne enn i vår tid: Vi kan stemme, vi har p-pillen, og de har ikke brent hekser på bålet siden 1727. På den annen side gjenstår det noen gnagende spørsmål: Hvorfor må vi gjennom brasiliansk voksing? Må vi bruke Botox? Hater menn oss innerst inne? Og hvorfor er behåen så trang og vond og trusene så små?

Flere bøker på vent finner du her.

 

Bokomtale: Dagen skal komme med blå vind

Foto: Gyldendal Forlag

Foto: Gyldendal Forlag

Forfatter: Levi Henriksen

Forlag: Gyldendal

Utgivelsesår: 2011

Dagen skal komme med blå vind handler om Mikael Hildonen. Hans forlovede er dø, og nå står han overfor omsorgsansvar for niesen, som broren hans ikke vil vite av. Men det er ikke bare-bare når man i tillegg skylder en haug med penger til skumle menn på motorsykkel.

Man får fort medfølelse med hovedpersonen, for livet hans er blitt ganske tragisk uten at det egentlig er hans feil. Forlovedens død er ikke det eneste vanskelige som har skjedd og kommer til å skje. Men jeg føler ikke jeg kan si så mye mer uten å røpe for mye av boka.

Forfatteren har innimellom noen helt fantastisk gode metaforer som virkelig fikk meg til å stoppe opp å tenke! Men jeg klarer faktisk ikke å bestemme meg for om jeg liker denne boka eller ikke. Jeg mener, jeg har jo tross alt ikke brukt mer enn tre dager på å lese den, og inni de tre dagene brukte jeg en hel dag på å flytte fra en by til en annen. Så da burde jeg jo konkludere med at det er en bra bok. Men jeg vet liksom ikke helt. Den var lettlest, men samtidig på det dypere planet. Forfatteren skriver litt annerledes enn jeg er vant til, så kanskje tingen bare er at det var uvant. For det er absolutt ingen dårlig bok. Konklusjonen må bli at jeg vil anbefale deg å lese den, for det var ikke bortkastet tid.

Noen andre som har følt det sånn etter å ha lest en bok?

Nytt i hylla #1

Har fått to bøker i posten idag. Elsker å få post, og når jeg får bøker er det enda bedre. Man må jo ha litt påfyll.

2013-06-17 21.51.44

Denne gangen hadde jeg bestilt Dona Maria, av Cecilia Samartin, som står på min sommerlektyreliste, og den første Nemiboka, Enhjørninger og avsagde hagler. For ja, jeg er Nemifan. Har abonnert på bladet i godt over et år nå, og har startet et prosjekt med å etterhvert skaffe meg alle bøkene, og dette blir nummer tre i rekken.

En smakebit på søndag: Dagen skal komme med blå vind

Foto: Gyldendal Forlag

Foto: Gyldendal Forlag

Kaster meg på denne søndagsutfordringen startet av Flukten fra virkeligheten. Jeg leser for øyeblikket Dagen skal komme med blå vind, av Levi Henriksen.

«I det ene øyeblikket på toppen av verden med begge hender på styret og blikket festet langt fram. I det neste øyeblikket liggende i veien med blikket festet enda lener fram. Now you see me, now you don’t. Hans egen måte å gjemme seg på. Følelsen av iblant å sitte som et barn med begge hender foran ansiktet.»

Her finner du flere gode smakebiter.

Blogghopp: Sommerlektyre

De siste dagene har jeg utforsket bokbloggeruniverset en del, og vært innom hos flere interessante bokbloggere. Listen over blogger jeg følger blir bare lengre og lengre. Og hos flere har jeg oppdaget noe jeg aldri har hørt om før, nemlig blogghopp. Jeg måtte google det, men når jeg skjønte hva det var tenkte jeg jo at dette var en morsom liten sak. Så selv om dette innlegget kun blir mitt tredje i min bokbloggerverden, så tenker jeg at jo før jo bedre. Så da hiver jeg meg på og lager mitt første blogghoppinnlegg.

Akkurat dette blogghoppet er det Anita som har startet, og det gjelder da å dele hvilke bøker man har planer om å lese for sommeren. Så her kommer listen over min planlagte sommerlektyre:

Flaggermusmannen, av Jo Nesbø

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri i mitt liv har lest en eneste roman om Harry Hole, men jeg har hørt mye bra om bøkene, og oppstyret rundt den nyeste, Politi, tar jo helt av. Så nå er det på tide. Om man begynne rett på Politi, eller om man må lese de andre bøkene først vet jeg ikke, men jeg er veldig fan av å gjøre ting i kronologisk rekkefølge, så da gjør jeg det, og begynner i sommer med Flaggermusmannen.

Foto: bokelskere.no

Foto: bokelskere.no

Dona Maria, av Cecilia Samartin

Dona Maria er den foreløpig siste boken til Samartin. Jeg har lest alle de andre, og har likt dem veldig godt, selv om jeg må innrømme at den siste, La Peregrina, satte meg litt ut på slutten. Uansett, i Dona Maria skriver Samartin igjen om Cuba, slik hun gjorde i Drømmehjerte. Boken har fått gode terningkast, så jeg tenker denne passer perfekt som lett lesestoff på bryggekanten i sommer.

dona maria

Foto: bokelskere.no

Kunste å være kvinne, av Caitlin Moran

En venninne av meg leste denne, og anbefalte den til meg. Jeg kjøpte den i bursdagsgave til min mor i fjor sommer, og denne sommeren tenkte jeg å låne den fra bokhyllen hennes og lese den selv.

Den Norske Bokdatabase sier dette om boken: «Forfatteren skriver her delvis selvbiografisk og humoristisk om kvinnesak og kvinneliv. Boka følger henne gjennom en slitsom oppvekst, på jobben, i senga, på strippeklubb og gjennom mer eller mindre vellykkede forhold, frem til morsrolle og familieliv.»

Foto: bokelskere.no

Foto: bokelskere.no

Dagen skal komme med blå vind, av Levi Henriksen

Hvorfor jeg vil lese denne boken? Helt ærlig? Jeg meldte meg inn i Den Norske Bokklubben for ikke så lenge siden, og fikk velge tre gratis bøker i velkomstgave. Jeg valgte ikke denne, men med en feil ble den ene boken jeg hadde valgt altså byttet ut med denne. Jeg har ikke giddet å klage eller noe sånt, feil kan skje, og den var jo tross alt gratis. Og siden jeg prøver å innføre en regel om at jeg ikke skal ha noen uleste bøker i bokhylla mi (har en liten vei å gå der altså), så må jeg jo neste gi den en sjanse og lese den.

Fra baksiden: «»Hvor mye galt er du villig til å gjøre, for til slutt å gjøre noe godt?« Mikael Hildonen prøvde og fikk det ikke til(…)Livet hans er ved et nullpunkt. Forloveden er død(…)og ikke minst må han betale det han skylder noen menn på tunge motorsykler». For meg kan det høres ut som interessant lesing det her.

Foto: Gyldendal Forlag

Foto: Gyldendal Forlag

Flink pike, av Gillian Flynn

Dette er neste hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, som jeg er medlem i. Gleder meg til å ta fatt på den.

Foto: bokklubben.no

Foto: bokklubben.no

Disse fem bøkene er altså min leseplan for sommeren, jeg håper og regner egentlig med at jeg får lest flere enn dette, men det er vel best å ikke gå for hardt ut sånn i førsteomgang. Blir det flere bøker, vil det jo bare være en gledelig lesebonus for min del.

God sommer!

Trykker du på knappen nedenfor, kan du se andre sine sommerlektyrelister: